Om Västgötaspets

Västgötaspets, også kjent som Svensk Vallhund, er en av Sveriges eldste hunderaser, og man mener at hunder av denne typen levde der allerede i vikingtiden.

Gjennom historien er Västgötaspets brukt som gårdshund, særlig som drivende hund på storfe.

Dens lave, smidige kropp gjorde det mulig å arbeide tett på dyrene uten å risikere å bli truffet av spark.

På 1940-tallet var rasen nesten helt forsvunnet, men takket være en målrettet innsats fra svenske entusiaster ble de gjenværende individene samlet inn og avlet videre på. I 1943 ble rasen offisielt godkjent av Svenska Kennelklubben under navnet Svensk Vallhund, før navnet ble endret til Västgötaspets ti år senere.

Rasen er lavstilt, langstrakt og kraftig bygd, med en mankehøyde på rundt 31–33 cm og en vekt på 9–15 kilo. Den har tett, dobbel pels som beskytter godt mot vær og vind, og fargene varierer fra grå til brun eller rød med ulike sjatteringer, og det lett gjenkjennelige selemerket.

Et særtrekk ved rasen er at noen valper fødes med stubbhale, mens andre har normal hale. Begge deler er tillatt innenfor rasestandarden.

Opprinnelig var Västgötaspets først og fremst en arbeidshund som ble brukt til gjeting og vakthold på gårdene. Den holdt kontroll på dyrene og varslet mot fremmede. I tillegg var den nyttig som skadedyrbekjemper. I dag er rasen først og fremst en familie og selskapshund, men den er fortsatt aktiv og allsidig. Mange eiere driver med hundesport som lydighet, agility og ulike typer nesearbeid, der hundens våkenhet og samarbeidsevne kommer til sin rett.

Når det gjelder utbredelse, finnes det ingen sikre  tall på hvor mange Västgötaspets som finnes i Norge, rundt 30-40 stykker, eller i verden ca 7000 stykker. I Sverige fødes det årlig et par hundre valper, men internasjonalt er rasen relativt sjelden. Likevel har den en del entusiaster i flere land, og avlen holdes under kontroll for å bevare rasens særpreg og helse.